Lese nyheter

For syv år siden ble Nittedal Teatersmie lagt død, og lå brakk i hele fire år. Det ville Lene Hagen gjøre noe med, og bestemte seg for å bygge opp Teatersmia opp på beina igjen. Hun begynte på null, og har i dag klart å få Teatersmia til å bli en stor, solid, bra og viktig organisasjon for barn og ungdom i Nittedal. Men hvem er egentlig Lene Hagen? Det skal vi nå få vite.

Av: Gunnar Helgason      Publisert: 4.01.2011 kl. 14:43  Oppdatert 5.01.2011 kl. 00:30

Hvordan startet din «teaterkarriere»? Hvor gammel var du, og hvorfor akkurat teater?
- Den aller første teatergruppa jeg var med i het "Amma" . Det var to damer fra Åneby som hadde en teatergruppe for de eldste Kirkebyelevene i bomberommet på Kirkeby skole. Jeg gikk på Hagen skole, men flyttet til Åneby da jeg skulle begynne i 6. klasse, ble kjent med noen som gikk der og vips så var jeg også med. Men jeg har alltid likt å kle meg ut og lage show siden før skolealder, sier Lene Hagen.

Du har blitt godt voksen nå, og har sikkert prøvd flere forskjellige hobbyer igjennom tidene?
- Jeg har prøvd alt som går an å prøves i lengre tid, mens noe stakk jeg kun innom for å prøve, som slalåm, turn, ballet, barnedans, barnekor, fotball, håndball, speideren, korps, Kjærringa med staven folkedans og ridning. Men fant til slutt ut at det var dansen som som stod mitt hjerte nærmest, og da gikk jeg inn for det. Danset jazz og show hos Mona Løberg i mange år, før jeg begynte å ta bussen til Spin Off i Oslo tre dager i uken for å ta klasser i jazz, moderne og show. Dette holdt jeg på med i hele ungdomstiden.

Hva er ditt forhold til Teatersmia før og nå?
- Jeg ble med som skuespiller da jeg var 16 år. Da var det en gruppe med stor aldersspredning. Godt voksne stod på scenen med barn. Det var en fin gjeng. Det tok ikke lang tid før jeg også var med i styret. Føler at Teatersmia har blitt en del av meg, ettersom at jeg har en fartstid på 14 år i den organisasjonen, både på scenen og i styret, og de siste årene også som instruktør og kunstnerisk leder av hele organisasjonen. Det har vært gøy, lærerikt og utfordrende å "bygge opp" organisasjonen til det den er blitt i dag, og jeg er både stolt av og glad i Teatersmia.

Det har du all grunn til å være, men hva er det mest krevende ved å drive en slik organisasjon, som i tillegg vokser og vokser?
- Tiden! Med to barn, samboer og bachelorstudier på BI kjenner jeg at tiden ikke strekker til like mye som jeg skulle ønske. Og ha ansvaret for den daglig driften av en så stor organisasjon er på mange måter en fulltidsstilling. Det går med utallige mange timer til møter, svare e-post og telefoner, legge strategier, utarbeide rutiner, kommunikasjonsflyt mellom gruppene, budsjettering, søknadskriving, oppdateringer av medlemskartotek, følge opp instruktørene og de ulike foreldregruppene osv. osv. Men jeg satser på at grunnlaget legges nå, så fundamentet i organisasjonen blir solid og stødig, slik at organisasjonen "ruller" videre uavhengig om det er jeg eller en annen som sitter og drar i trådene.

Så du har ingen planer om å drive Teatersmia selv så lenge du kan? Har du noen planer om å trekke deg ut?
- Hva er det for et spørsmål? Men man vet jo aldri hva som skjer. Hva om jeg dør neste år og da er det jo greit at Teatersmia består selv om jeg er borte…

Har du noen fremtidsplaner for Teatersmia? Noen flere grupper etc.?
- Masse, masse planer. Men ikke noe som settes ut i livet før jeg er ferdig med skolen om et og et halv år. Dessuten må jeg kunne ha litt hemmeligheter også...

Hvorfor har du helt sluttet å spille skuespill selv?
- Det er rett og slett et valg jeg har tatt. Jeg ikke har tid å både styre "sjappa", være instruktør og stå på scenen selv. Da jeg utdannet meg som skuespiller skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde lyst til å bli skuespiller. Men at jeg skulle holde på med regi, manusbearbeidelser og instruksjon. Skuespilleren må i mange tilfeller være "myk som bolledeig" å la seg "kna" av regissøren. Jeg har for mange ideer selv, så klarer ikke nullstille meg og la andre styre skuta. Jeg vil styre den selv.

Hvorfor droppet du dansinga?
- Etter å ha holdt på i 10 år med Steps og vært må masse show, messer og annet moro, så ble jeg plutselig gravid med Tuva. Så da tok det egentlig slutt av seg selv. Resten av Steps var også kommet i alder hvor flere flyttet pga utdanning, så hadde ingen til å ta over. Men dansen er ikke død i meg for det, mye mulig den titter fram igjen i form av noe koreografi til en produksjon. Den som venter får se...

Hvordan ble du «teatersjef» for Teatersmia?
- Jeg ble oppringt av Kjersti Andersen som da drev Kjerstis teater- og kulturformidling. Hun hadde tenkt til å gi seg, og lurte på om jeg kunne ta over noen barn og ungdommer. Jeg var da i fødselspermisjon med Tuva og fant ut at det kunne være gøy. Nittedal Teatersmie hadde den gang ligget "brakk" uten aktivitet i noen år. Så jeg kontaktet daværende leder i styret til Nittedal Teatersmie, og fikk godkjenning av han til å starte opp disse gruppene i Teatersmia, i stedet for å danne en ny organisasjon. Det føltes for meg veldig riktig og naturlig, ettersom Teatersmia trengte noen til å blåse liv i rekkene igjen for å ikke forsvinne helt.

Du utdanner deg på BI nå, går kultur og ledelse – hva er det du lærer der, som du bruker i Teatersmia?
- Der lærer jeg administrativ ledelse av kulturinstitusjoner. Vi lærer om de ulike bransjestrukturene innen film, musikk, teater, galleri & museum, orkester, opera, dans, festivaler m.m. Føler jo at jeg kunne en del om det praktiske arbeidet før jeg begynte på studiet, men nå får jeg den teoretiske vinklingen på det jeg driver med til vanlig.

Målet mitt med skolen er jo å kunne jobbe med det jeg elsker og brenner for; teater og filmproduksjon. Men hvem vet hvor jeg ender opp til slutt...
Uansett må jeg jo tjene noen kroner for å overleve... blir ikke akkurat steinrik av å jobbe frivillig, som betyr gratis, i Nittedal Teatersmie.


Hva er den største tabben du har gjort i en teatersammenheng?
- Kan ikke si jeg har gjort noen tabber... tenker du på noe spesielt ettersom du spør om det?

Alle har da gjort noen tabber eller feil? Du må da vel også ha feila noe innenfor teater? Man lærer av sine egne feil.
- Jeg er ikke redd for å gjøre feil… Hadde jeg visst om noe jeg kunne trukket fram hadde jeg gjort det, men dessverre er det lite spennende historier. I alle fall på feil og tabbefronten… Hadde du spurt om noe annet kunne jeg kanskje fortalt om ukontrollerte nerver før jeg skal på scenen, utfordrende roller jeg har spilt, tunge dager på NISS, første gangen med regi og angsten for å mislykkes... Problemet mitt er at det har gått bra hver eneste gang!

Når du sier det, så virker det av og til som at du er litt smånervøs for å gå opp på scenen etter en premiere? Eller under siste Robin Hood-forestillingen, da du skulle motta sjekken på 100.000,- fra DnB NOR. Har selveste Lene Hagen sceneskrekk?
Ha ha… Neida har ikke sceneskrekk. Men er mest glad i å være på scenen når jeg kan spille en karakter. Dessuten går det så i ett under forestillingshelgen at jeg helt glemmer at jeg må opp og si noe på premieren, helt til Sylvia dukker opp med blomstene jeg skal dele ut. Og da må jeg ta det hele på sparket.

Tunge dager på NISS? Kan du fortelle litt om tiden fra NISS? Det stemmer at du var en av de «første generasjonene» på NISS?
- Jeg var med i det aller første kullet på Skuespillerutdanningen på NISS, ja. Så det var en del ”barnesykdommer” som fulgte med på lasset. Vi var en merkelig sammensatt klasse på ca 15 stk hvor det var høye ambisjoner, høyt forventningspress, knallhard jobbing og sene kvelder.
Men jeg lærte utrolig mye. Både faglig om meg selv.

Siden du nevner det, så kan du gjerne fortelle litt om første gangen du hadde regi alene?
- Året etter at jeg var uteksaminert som skuespiller fra NISS , så satte jeg opp musicalen ”Grease” i Bjertnesaulaen med Nittedal Teatersmie. Jeg var 21 år og hadde med meg folk fra 14 til 35 år.
Jeg bearbeidet manus, lagde koreografiene og hadde ansvaret alene for regi og instruksjon. Det var supermoro, utfordrende og nervepirrende. Jeg tror jeg gikk ned 7 kilo på de siste fjorten dagene og sov minimalt. Men det gikk jo over all forventning. Så etter det har jeg alltid visst at jeg klarer å gjennomføre uansett tidspress og hvem jeg jobber med. Det var da jeg skjønte og bestemte meg for at jeg heller ville være regissør enn skuespiller.

Er du fornøyd med Robin Hood-oppsetningen? Hva kunne blitt gjort bedre? Har du fått noen nye erfaringer i løpet av den prosessen?
- Det jeg er aller mest fornøyd med er to ting: Skuespillerprestasjonene og kulissegruppa. Kulissene var helt fantastiske og jeg er så takknemlig for alt den gjengen gjør for at både skuespillerne og jeg skal få realisert våre drømmer og få følelsen av at vi spiller på en skikkelig scene.

Skuespillerne har hatt en enorm progresjon dette året. Vi har jobbet mye mer med ren skuespillerteknikk, noe som synes godt i forhold til rolletolkninger og tryggheten når de står på scenen. Jeg gleder meg til å kunne fortsette på dette arbeidet over nyttår. Det er veldig mye talent i denne gruppa som bare trenger litt mer hjelp for titte ut av trygghet-sonen sin.

Det som ikke gikk bra var det tekniske. Vi får altfor liten tid i forhold til hva en slik stor produksjon krever i forhold til forarbeid. Det at dette er en skole til vanlig gjør at vi ikke kan gjennomføre tekniske prøver eller gjennomganger med lyd og lys før selve premieren. I år var det en mørklagt premiere uten skikkelig lys. Synd for alle de som kom for å se forestillingen, synd for skuespillerne og synd for Jan Ivar som kjører lyset at han ikke får perfeksjonert det før vi er i gang. Klok av skade vet jeg nå at vi må lete etter mer egnede lokaler til så store produksjoner i fremtiden.

Du er fulltidsstudent, tobarnsmor, samboer, instruktør for to grupper, leder av Nittedal kulturråd, og på toppen av det hele kunstnerisk leder for Teatersmia – hvor får du all energien fra, og hvordan klarer du det?
- Jeg er ikke leder av Nittedal kulturråd. Jeg er med i et midlertidig konstituert styre, og har heller ikke lyst til å være leder der. Energien kommer fra at jeg er så heldig at jeg får fylle livet med det jeg elsker og brenner for. Å skape, skrive og produsere. Jeg er helt sikker på at mennesker som jobber med akkurat det de mest av alt i hele verden har lyst til å jobbe med, ikke er med i utbrenthet-statistikken. Jeg føler at hver dag når vi jobber mot produksjon er spennende, utfordrende, full av glede og latter. Og på toppen av det hele får jeg lov til å være sammen med mennesker som brenner for, og er like gærne som meg selv. Jo mer jeg har å gjøre, jo mer trives jeg - og mer får jeg gjort.. Jeg trenger utfordringer som overvinnes og høye ambisjonsfulle målsetninger å strekke meg mot. Sånn har jeg vært hele livet.

Den gode energien som gjennomsyrer alle ledd i Nittedal Teatersmie, er til glede, inspirasjon og motivasjon for oss alle.

I lang tid har jeg lurt på hvem i Nittedal det er som brenner mest for kulturlivet her i bygda, men jeg har nå funnet svaret på det. Selvfølgelig er det Lene som brenner mest for kulturen i bygda. Det kan bevises ved å si at Lene tok seg tid til å svare på disse spørsmåla om hennes «kultur-liv», midt oppi en hektisk og travel eksamenstid. Lene er virkelig en enestående kvinne, som ofrer mye for det hun virkelig brenner for. Uten Lene, da hadde ikke Nittedal Teatersmie levd den dag i dag.